Sàiva

Sàiva er en personlig tolkning av en utbredt forestilling blandt samer - og blandt sibirske stammer - om at når man dør, kommer man til et sted hvor alt er oppned og motsatt av denne verdenen.

Filmen er kjøpt opp av Tromsø museum og Canal Arte, og har blitt vist på over 60 festivaler rundt omkring i verden. Den mottok 6 priser, og ble vist på iskinoen i Kautokeino ukentlig hele vintersesongen 2014.

Om Sàiva

Hvorfor

Dette er en 8,5 min lang film, og det er eksamensfilmen min som ble ferdig i 2009. Jeg brukte et halvt år på å utvikle historien, og ett år på å tegne den. Den består av ca 6000 tegninger.

I forbindelse med at filmen etterhvert har blitt vist rundt omkring, og jeg selv også har deltatt på festivaler, har jeg ofte blitt spurt om hvorfor jeg, som ikke er samisk selv, har laget en samisk film. Jeg har svart etter beste evne, men jeg føler ikke at svaret jeg har gitt har vært fullgodt. Nå har jeg imidlertid fått tenkt litt grundigere over saken, og kommet fram til at det er fordi i den samiske mytologien fant jeg en ramme for det jeg ville formidle.

I filmen har jeg tatt utgangspunkt i en forestilling som har vært utbredt blandt samer, men også over hele det sibirske området, om at når man dør så kommer man til en verden hvor alt er motsatt og oppned i forhold til denne. Det ble sagt at menneskene i Saivu gikk med føttene sine mot våres. 
Jeg har gjort en tolkning ut fra løse tråder som jeg har lest om og hørt om, for dette er en eldgammel kultur som har vært basert på muntlige overføringer, og det finnes derfor langt større variasjoner og tolkninger enn i mytologier som har blitt fastsatt og nedskrevet. Det gir også et spennende spillerom til den som ønsker å gjøre en tolkning.

Jeg syns det er viktig å verdsette og ta vare på gammel kultur og visdom som gir andre verdens- og livsanskuleser enn slik vi er vant til å tenke.

Nedenfor har jeg skrevet ned en del om utviklingen av prosjektet for de som er interessert i å lese om det.

 Litt bakgrunnskunnskap

Utgangspunktet mitt var det jeg hadde hørt om Saivu, men det viste seg at om selve Saivu er det sparsommerlig med litteratur, og av det jeg kom over var et litt forskjellige forklaringer. Jeg fikk ikke riktig ryddet opp i dette før jeg sendte en mail til Håkan Rydving som er professor i religionsvitenskap ved universitetet i Uppsala og Bergen. Han forklarte at hos sørsamene er Saivu, eller saajvh, en type åndevesener man mente bodde i hellige fjell. Lenger nord er saiva termen på en innsjø som oppfattes som dobbeltbunnet. Dobbeltbunnet fordi den er en kanal til en annen verden, til Saivu, den hellige underjordiske verden der de døde bor, og der alt er fullkomment.

Samene trodde/tror at deres forfedre bor i Saivu, og fungerer som deres hjelpere når de trenger dem.

I modergudinnens fotspor "samisk religion med vekt på kvinnelige kultutdøvere og gudinnekult" av May-Lisbeth Myrhaug står det at "de døde eller de ikke levende gikk med føttene mot de levendes føtter på jorden". I "Sjamanisme" av Mircea Eliade ble det fortalt at forestillingen om en motsatt verden under jorda er utbredt over hele det sibirske området (i tillegg til Nord-Skandinavia). Det kunne kjennetegnes bl.a. ved at man kunne legge gjenstander opp ned ved et lidende menneske for å hjelpe ham/henne å dø, eller ved at mannen bar sin avdøde kones hatt resten av sin levetid (og motsatt).

Det samiske dødsriket blir imidlertid kalt Jabmeaimu, og er et goldt og uvennlig sted. I Jabmeaimu er Jabmeahkka herskerinnen. Etter kristendommens inntog oppstod også Rotaimu, et enda verre sted liggende under Jabmeaimu, og med en djevellignende skikkelse kalt Rota som hersker. 
Det fins forestillinger om at man kan komme til Jabmeaimu først, og må selv finne veien til Saivu derfra.

Utfordringene med å bygge opp historien

I store trekk handler filmen om en jente som, med hjelp av en noaide, leter etter sin kjæreste som har omkommet. Her skal jeg fortelle om hvordan historien utviklet seg etterhvert som jeg tilegnet meg kunnskap:

De største utfordringene har stort sett ligget i å tilegne seg rett type kunnskap slik at historien også blir troverdig for samer. Det har vært spennende å bli mer kjent med den samiske tankeverden, og jeg er ydmyk i forhold til å være så tro som mulig mot samisk kultur, spesielt siden jeg ikke er samisk selv. Samtidig er dette en fiksjonsfilm hvor dramaturgiske og visuelle grep går foran fakta.

Jeg har bygget opp historien rundt et sjamanistisk rituale. I utgangspunktet var det bare mannen og kvinnen historien var bygget opp på, men etter hvert som jeg fikk mer kunnskap, skjønte jeg at jeg burde ha med en tredje person, en sjaman, for det er sjamanen som er bindeleddet mellom de levende og de dødes verdener. Det samiske ordet for sjaman er noaide.
 

Det er tre dyreskikkelser som er i noaidens tjeneste: saivu-loddi, en fugl, saivu-guelle, en fisk, og saivu-sarva som er et reinsdyr. Jeg vurderte å bruke en fisk, da denne ble brukt til dødsriket, men det ble for absurd om en fisk skulle komme svømmende oppe på vidda hos mannen. 
Jeg valgte å bruke en fugl fordi etteraping av fugl er det mest utbredte i sibirske områder blant sjamanene (man vet ikke så mye om de samiske noaidene, og de hadde ikke spesielle klær, slik de sibirske hadde/har).

Noaidene brukte sine hjelpedyr ved å sende dem av sted ut på oppdrag. Noaiden i filmen sin oppgave er å fortelle mannen at han er død, og befinner seg i dødsriket. Utfordringen var å finne ut hvordan han skal få den beskjeden uten å bruke ord. Dette var den delen av historien jeg brukte lengst tid på å finne ut av, og som har blitt gjort om flest ganger. Men ved til slutt å gjøre dyret og noaiden om til samme person (gjennom hamskifte) håper jeg at jeg fikk tydeliggjort det magiske elementet i noaidens handling, samtidig som det er det overraskende, og muligens forklarende øyeblikket i filmen når hun trenger gjennom ham og dermed forvandles til seg selv.

Det virker som det vanligste er at det er en mann som har vært sjaman eller noaide, men etter å ha lest Brita Pollan og Mircea Eliade har jeg forstått at kvinner også har hatt noe de skulle ha sagt på dette området. Kvinner blir omtalt som kraftigere noaider enn menn, og jo eldre de er, og færre tenner de har, jo sterkere sjamanistiske krefter har de besittet. Det går bl.a. gjetord om noen kvinnelige noaider som skal ha bodd og virket i området rundt Jokk Mokk på 1700-tallet. 

Jeg syns det passet best at det skulle være en kvinne som er noaide fordi jeg ville bevare kontrastene; møtene mellom kvinnen og mannen. Men også fordi jeg er opptatt av hvordan kjønn blir framstilt, og jeg syns det er viktig at kvinnen skal ha en aktiv rolle. I denne filmen er det kvinnene som tar initiativ til handlingene. Mannen fremstår som protagonisten, men det er egentlig den unge kvinnens leting etter ham det handler om. 

Den siste store utfordringen visuelt sett var hva slags runebomme noaiden skulle ha. Karakterene har nordsamiske drakter, fordi de har de mest karakteristiske silhuettene. Klærne kan lokalisere dem til Karasjok eller Porsanger området. Ideelt sett burde derfor også trommen være nordsamisk, og den burde ha et symbol for Saivu, siden karakterene skal forflytte seg gjennom trommen via dette symbolet på slutten.

Filmen har hele tiden hatt arbeidtittelen "Saivu", men på dette tidspunktet var jeg kommet i tvil om filmen egentlig handler om Saivu,- dette fullkomne stedet. Stedet hvor han befinner seg ligner grandgivelig mer på Jabmeaimu. Jeg diskuterte dette med en jeg kjenner som er samisk, og Jabmeaimu er et svært negativt ladet ord. Nesten som å kalle den "Helvete". Jeg innså at det også ville være misvisende. Til slutt ble vi enige om at den skal hete Sáiva som er betegnelsen på et tjern med dobbelt bunn. Det passer bra fordi han drukner. Med tittelen Sáiva har vi unngått Saivu- eller Jabmeaimu-konflikt ved å navngi veien dit i stedet for selve stedet han er på.
 

Da dette omsider var på plass var det enkelt å plukke ut en nordsamisk lappfiskers tromme med både symbolet for Saivu og for dødsriket. Tegningen av trommen fant jeg i Ernst Mankers bok om runebommer. Symbolet som kvinnen danser på toppen av, og mannen inni, på slutten av filmen, er symbolet for dødsriket.

Priser:

Norsk Filmforbunds Fagpris og Filmkritikerprisen 2010, Kortfilmefestivalen i Grimstad:
"Årets prisvinner viser i et poetisk filmspråk hvordan individet beveger seg mellom ulike lag av virkelighet. Både mennesket og tilværelsen er dobbeltbunnet. [og] utmerker seg ved en spesiell artistisk balanse mellom tradisjon og nåtid i et særegent visuelt uttrykk."

Premio Asolo, Italy, the best film on Art 2010: 
«Life. Interpretation of forms, locations. White and black dance together. This film is distiguished by the great simplicity of its composition which depicts art and strikes deeply, a gift of hope and unity"

Nordisk Panorama, Bergen, Norway. Honorary Mention 2011: 
"In Saiva, the visual technique and narrative concept, blend beautifully together, as do the two realities depicted in the film. It's a challenging narrative that keeps the audience thinking, while manoeuvring through its experimental landscape."


+

Nominert i Grafills Visueltkonkurranse 2010
Best animation, FICMEC, Beirut, Lebanon 2011
Best animation, Mediawave, Hungary 2011
2. price, Corto Moak, Siciliy, Italy 2011
Honorary mention, Aubagne International Filmfestival, France 2011